Matea Bakken f. 1852-1948 forteller :

Mi bestemor gikk og tagg somme tider. 

Når hun da gikk heimmat om kvelden, kunne hun hører gråbein ule bort i skoga.

Mor tjente på en gard. Hauge    Der måtte de støtt ha stål over fjøsdøra. 

Den tida då mor var budeie, brukte de ennå når de yste hvit geitost og grave den ned i sauttalen.   Osten skulle gjers da.

Mor låg i fjøset  i Mons-stugun, og gråbeinen taut utafor vegga om natta. 

 

Den sommeren jeg vært født (1852) , plokka mor syre bort på Trauten og stegte bakkels til dem heime her. 

Julekvelden fikk krøttera litt ta alle slag fra julekvelds bordet. 

Sjåkkån kalte dem det (et sjåkkån)-

Sjåkkån kunne au være salt og mjøl som de bar med seg I en Saltpåså knytt kring live når de lokke. Påsånn var da strie e l. 

Mor fortalte at om julekvelden i måneskinn kunne en gå til et veiskille. 

Da skulle en få se sin tilkomende.

Rukua og limen skulle stå utenfor fjøsdøra om julekvelds natta, så de usynlige kunne få bruke redskapene.

Eit par dager før jul vaska mor stua rein. Golvet vart hvit skuret. Far var skomaker. 

Han hadde da med seg heim fra garen Haug to digre rughalms støtter (bunter) på kjelken, og de vart bredde fint og jamt utover gulvet, så det ikke skulle bli til rakka. 

Sida låg vi alle i hop i halmen på golvi til julekvelds. Men da vart halmen hivd ut og gulvet sopt.

Om julekvelden skulle alle bade, fyst far og mor, så alle unga etter tur.

I mellomtid vart det lagt ny halm i sengene. Over halmen hadde vi ei fillerye og så skinnfell.

I jula skulle sengene være pene, så da hadde vi laken under oss au. Ja å slik var det i stugua vår og visst i andre au. Men hosten det var på garda, veit je itte.

Hør laurdag brukte vi å hvitskure golvet. Så rappa vi bruse i ei korg og strødde på. Det var så pent. På Skieppasta brukte di åsså å strøye bruse på kjøkkengulvet og i mjølkebua. Det er ikke brukt på 30 år. Måndagen etter sopte vi brusen ta kjøkkengoøbet, men i bua låg den noe lenger. Vi satte inn nyperoser i vaser, og vi sette inn Dalmo ( valmue) med raue blommer.

I sætra ( Nysetra) var  bua under samme tekkjilen som størreset, men med dør utafrå. Det var jordgolv berre i bua- med bar og bruse på. Mjølka vart silt i bonker og trau. Alle mjølkekopa vart hvitskure rundt. Je var til Tørhauga og fannn rogntupper som je bar heim til krøttera for å litt til å gi døm om kvelden. De som åtte vangen, slo gras og gav til kuene sine.

Heime kokte vi låg på gras og potetris og hadde i lite mjøl og salt i drikken mårå og efta. 

Sllk var det på alle gala om vinteren.

 

På toppen av smørkanna ( smørkoppen) sette vi kors til stas. Kan hende var det ei gammal tru med det. 

Når a mor kinne, fikk vi unga smørgås (en smør klatt) på et flatt brød stykke. 

Julekvelden fikk vi lutfisk og risengrin velling. De voksne fikk en dram au.

Bordet måtte ikke ryddes av, men stå dekt om natta. Mor sa at dersom ein gikk om julekvelden og titte inn gjennom glasset skulle ein få se hokke som var feig..

Om julmårån brukte de før og se under bordet. Da skulle de få veta åssen året skulle bli. (Korn innhøstinga)  Fann de fulle byggkorn skulle det bli godt år.

Første dag jul måtte ingen gå bort utatt i kirka. I julen fikk vi Hest til kirka. Hadde vi vori i Sand, så var det skikken og stane i Fjellsbakka og gå rundt og skjenke. Da varte mye ståk og leven til slutt. Og fort vart det kjørt.

I påskevikua ( fredag) huser je nok guter for omkring og riste.

Sankthans kveld skulle vi stad og plukket blommer. Så skulle vi ta hørt slag og sette i en sprekk i ein austvegg så sola kunne stå på om morran. Så skulle hør blomme få navnet åt en gutt, og den blomen som sto seg mot sola, viste hå for en gut vi skulle få. 

Dette gjorde jeg for døtter mi i fjøsveggen på Åbråtåa .Den som sto fresk skulle det bli. Men så mye veit jeg, at det ble ikke noen ta di.

Den som råkte til å få se ned i klart nordrennende vann, skulle få se bilde ta kjæresten sin.

Vi tok inn lau - St.Hans kvelden og pynte. Vi danse på Svartbråtåbakka så det knaka. 

Inne var det brukt fæle. Vi danse springdans au, og spreke gutter spann i taket. Kassereren, Marius Haug, var glupeste spellar´n her.

Vi lekte ringmoro. En hette: Se deg omkring etter en lusetter vott. 

Nå bruker dem lommetørkle. Så sendte vi nikkjul´n og sang til. 

Og vi gjømte stein om væl og pante der en itte fann steinen. 

Så måtte panta løses inn att. Vi lekte tjiuven tjiuven.

En som heter Kristian Sand, drop kjæresten sin. Han vart halshoggin. Mor gikk og les den tida, og hu såg huggue på stakan. 

Morderen vart nedgrøvinn med klær og støvler og alt, sa mor. Han hadde nye støvler. Da var det en mann som grov opp liket og tok de støvla. Men sia hadde han støtt vonde bein..

Ei signe kjærring.

Oppe i skogen her bodde det en signekjerring som heter Eli-myra. 

Så hadde vi en kalv som var så lei og ikke ville gå med kua vår i skoga. Je skær gjera åt for det om de vil, sa Eli. Far brød seg ikke om det, men mor lette a få freste. Je var da lesargammel. Så kledde signekjerringa seg mest nækjin - ho hadde at berre serken- og steig oppi senga til far og mor. Hun hadde da fyst lagt eit ekstra klede på senga. Og så hadde ho fått noe mjøl og salt ta a mor. Det er slepte ho nå ned innafor serken framati ve halsen. Så de datt ned over og  vært liggende på dette klede. Så samler ho de sammen og ba mor gi kalven det. Om hun gjorde det veit jeg itte, men kalven den vart ikke det grann likere.

Da jeg var små jente og hente mjølk hos naboen, så kastet nabokjerringa støtt noen saltkorn i spannet mitt. Dette gjør ho støtt, sa mor, da jeg spurte om det. Men hvorfor fikk jeg itte visst.

Sjåkkångras ( spirea ulmari) vekser langs grøfter over skigarer og vært brukt i lågen til krøttera om våren.

På sår med verk i brukte mor somme tider lækeblad (kjempe). Hun stakk da fyst mange hull i det med ei nål.

Såpplåster vart kokt av hvitt sukker og rein kladdkåe. Når det var passelig kaldt, vart de smurt på beina på åpne sår. Sia hadde vi filler omkring.

Je hadde gikt i arma en gang. Da var det ei som vil hogge for den sjuka så jeg skulle bli kvitt a . Hun skulle hogge tre ganger. Men jeg ville itte.

På Linderudjordet er det et vasshøl, og ned i det skær det ligger en kjele med gull. 

Gulkjelhøle  kaldes det. Og der er Gullskjelbakken au.  Like ved der skær det være gravlagt en konge.  De måtte til sju sambrør (søsken) for å få opp den kjelen. Og det var sju slike som freista ein gong. Mea de grov, kom det en brurfær noranetter og dro sørover. Ei lite stykke bakanetter kom ein liten tuss i ein nu (trau), og han hakke seg frem med to kjepper.

Da han var fram om Gullkjellhølet, spurte han om det var lenge sia de andre dro forbi. Så pratet han ved seg selv og sa :  Je når døm ful att, je når dem full att ! 

Neiom du når døm att, sa de som grov. 

Men i de samme svei kjelen uti at og sokk ned, og sia har visst ingen bydd til å leite der.

Den bjørnen Ronketørper`n skaut, hadde alt vært ta Linder´n, sa Tørper´n. Men Linder´n fekk kaste seg atom eit tre, så bjørnen for forbi han.

Under et bergskar aust Linder såg je to bjønnhi. Bestefar synte meg dem.

Mor sang om kuen:

Hem så kommer Bronkølla mi

nord og ned på Brenndalsmyra

Hornharn,Berjesmarn

Kjøkenoia lokke kua

Hem så kom a Børstadrønnu

og a Ravarønnu

og a Reian

Men a Gullskjønn ho var borte.

En mann bort på her var svær viltfanger. En gang stengte han inne en mår i en innhold stubbe. 

Så fikk han kjerringa til å sette seg på stubben, medan han selv skulle krafse måren ut på sida. 

Nå gjelder det livet, Kari, om du letter på ræva, sa han. Han var streng med kjerringa. Men måren fikk´en live ta.

Et ordtak var:

Nå er det striskjorte og havrelefse og så på låven gå. 

En Firhørning var ei fjerdedels kaku. En Trehjørning måtte væra ein mindre bit.

Å dra beknuen var sagt om dem som inte var gifte.

.