Kiosken Bakkebua som Ole drev i mange år

Les siste praten med  Matea,

mor hass ,som ble 96 år..  

(klikk på bildet)

Ole Bakken.

Alltid alene - aldri ensom.

Intervju i Nationen 3.1.1959

Den vesle, gamle stua ligger bare et steinkast fra veien.

Den ligger liksom klemt inn mot skogen og sånn, men har fri utsyn over snøhvite det gjorder uendelig langt.

Her er det lundt og trygt og trivelig. Her kan en stå på trappa og speide ut over og fra tilskuer plassen sin se livet i bygda utfolde seg.

Opp til stua fører en bred vei, som Ole Haugsbakken soper ren for nysnø hver eneste morgen. Og ved trappa har han liksom laget en snuplass i sneen fintråkket og har.

Men kommer en først så langt vil ingen snu før en har vært inne og hils på Ole. Du finner han kanskje sittende på benken ved kjøkken glasset, dampende på en velbrukt pipe. Han sitter og ser på kornneket han har festet på svalgangen. En sverm av gråspurv flakser omkring og forsyner seg best de kan. Alt avfallet ligger strødd utover snøen. Det er tegn om velgjort arbeid. Det er godt at spurven setter pris på god mat, synes Ole. Godt å få hjelpe småkryp i den lange, mat knappe vinterstid. Bli neket tomt for korn sitter Ole opp et nytt i Gran busken på svalgangen. Så soper han litt snø, henter ved fra skålen, tørker over gulvet som snarest, leser litt, lager seg god mat og hviler.

Om en stund ser han ut gjennom kjøkken glasset igjen. Etter storveien suser bilene ut mot den store verden. Men gråspurven i kornneket lar seg aldri forstyrre. Slik var det i julen.

Slik går dagene, ukene, årene lykkelig år, synes Ole. Så lenge jeg får være frisk har jeg ingenting å klage over, sier han selv.

Men du er jo alltid alene?

Ja, alltid alene, men aldri ensom. Jeg har bodd i dette huset i over 80 år. Og siden kona mi døde for 16 år siden, har jeg vært alene. Også julekvelden? Nei, da er jeg en tur til noen naboer. Men mot senge tid er jeg her igjen. Neida, ensomt er det aldri. Det gjelder bare å holde styr på tankene. Og i god lesning er det alltid godt selskap.  

Ole Bakka, som bygdefolk og venner kaller han er en skogens mann, og kan fortelle om liv og virke i skogbygda fra de gode, gamle, dager. Alt han minnes har me dette  livet og gjøre. Og ennå kjenner han skogens sus synge i sinnet. Men det som i dag er minner for Olebakken, det er historie for den unge garde, uskreven bygdehistorie for det meste. En dag er den glemt og nye historien skrives på samme vis. 

Er det skogen du oftest tenker på når du er alene? 

Det er full helst det, ja. Har liksom noe i blodet. Og, som jeg i unge år flaug alle hauger og åser rundt på jakt. Den gang var det også vilt og liv i skogene. Nå går skogsbil veien fram over alle disse viddene og ødelegger idyllen. Og som de driver skogen nå for tiden, med snauhogst å åpne vidder. Jeg synes det er både trist og stygt. 

Så minnes du fløtinga om våren, med orrhaneleik på myra? 

Og ja da, jeg minnes nok, sier Ole.

Han kveiker pipa på nytt og tenker seg om.

Jeg var med i fløtinga i Stiggåa i 26 år.

Og det gikk hardt for seg, sies det? 

Det gjorde kanskje det. Og var slik at hvis tømmeret satte seg fast, så nytter det ikke å komme ut på fra land eller med båt. Det var livsfarlig. Nei, en måtte komme luftveiene ned på haugene i Stiggåa her. Jeg ble ofte sendt med et rep rundt magen ned dei stupbratte eggene, utstyrt med Navar, øks og dynamitt.

Jeg ble sår overbringen  av reipet, men det fantes ingen annen utvei.

Ble setten for stor, så måtte vi varslet på dammen at de ikke kunne slippes mer tømmer. 

Jeg heiv og braut på stokkene, for å finne den som løste hele knuten. 

Siden vi fikk dynamitt, gikk det lettere. Da la jeg bare i en ladning og fôr til vers igjen samme vei som jeg kom. Dro de forsiktig i repet var det ingen fare. Men det hendte også at jeg ble dratt opp etter fjellveggen så ulla gau av buksebaken.  

Men alltid gikk det bra? 

Ja alltid.

Hvordan er Stiggåa i dag? 

Åa er rensket og stokkene går uhindret. Og nå er ikke en gang fløterne våte på beina. Vi lå alltid under åpen himmel om natta, og tørket oss ved nyingen så godt vi kunne. Hadde folk det slik i dag, så gikk det ikke hjemmefra. 

Fortell en historie? 

Jeg minnes en gang ved Maluingen. Det var den tiden vi hadde begynt å bruke dynamitt. Vi hadde fått vite at kammerherre Egebergs skulle komme på besøk, og han kom gjerne oppover og av  vi skulle derfor spare Kammerherren for å si at vi brukte dynamitt, men han kom fortere på oss enn vi hadde ventet. Jeg fikk plutselig se de lange bena hans kommer oppover langs Åa. Jeg hadde da allerede tent lunta. Jeg tok den og kastet hele ladningen så langt jeg kunne, men uheldigvis ble den hengende fast i en grankvist - det smalt fryktelig, Og kammerherren blir både redd og sint. Vi måtte slå en stor skrøne i han før han ble rolig. Og kammerherren var aldri langsint slik. Det var i Langfosse i Fållåa og av dette foregikk. 

Hvordan var det med husvære når du arbeidet i skogen? 

Vi satte opp reiskoia vi kalte .

Den gjorde vi selv, og der var det til nød plass til fire mann. Kaldt var det, det skal ikke nektes. Og det hendte ikke sjelden at varmen hadde vært for svak om natta. Klærne var våte når vi tok den på om morgenen. Men vi visste ikke noe bedre, og bra gikk det.

Om livet var hardt, så var skogen selv anderledes den gangen.

«Da var det are trær da, ennå,» sier Ole. Det har han også rett i. Og om dagen var tong mange ganger, og natta kall, så var livet godt å leve og har etterlatt seg bare gode minner, i alle fall hos Ole. 

Og det synes han er det viktigste. Kanskje er det derfor det er hyggelig å være alene nå i eldre år?

Jeg tror du har rett, men det er nok andre ting også som spiller inn:

Jeg har alltid hatt det godt med naboer, med familie og venner, noe som gir trygghet når en blir gammel. 

Og ennå er jeg frisk, det er de likeste av alt. 

Og herfra vil du aldri flytte?

Nei men hva skal jeg gjøre hvis jeg blir syk? Den dagen kan komme mot denne bakgrunn er Olebakken glad for hver dag som kommer og går. 

Den gamle, hyggelige stua hans rommet så uendelig mange mye det er verdt å glede seg over.

Her kan han opplever det store bare ved å se ut gjennom kjøkken glasset,

se gråspurven boltre seg i kornneket,

se veien som fører ut gjennom bygda,

og snøen som drysser myk og lett ned på fra himmelen. 

Ja her er det ekte julestemning.